Tiananmen? Hvor er det?

Aldri har Kina vært bedre forberedt på å ta imot utlendinger. På Den himmelske freds plass har Mao fått selskap av norske flagg. Feil form og feil farge selvsagt, men har man reist rundt halve kloden blir man ikke kravstor. Det viser seg imidlertid raskt at flaggene ikke er til oss, men til statsminister Jens Stoltenberg. Før jeg rekker å ta fram kamera har Jens fått nok av den kinesiske hovedstaden og flaggene forsvinner. Beijing betyr derimot starten på vår reise. Med en åtte timer lang flyreise i kroppen og betydelig jet-lag vakler vi inn på Leo Hostel.

Kineserne er forberedt, men det er derimot ikke sagt at de ikke har forbedringspotensial. Det viser seg raskt at kineserne er ute av stand til å lese kart. Åpne plasser er nemlig ikke en naturlig del av kinesisk byplanlegging, og i Beijing finnes det derfor bare èn. Denne er i tillegg er relativt berømt. På kartet er Den himmelske freds plass ikke til å ta feil av. En enorm firkant midt i byen. Samme hvor mye vi pekte på denne store firkanten klødde kinesiske drosjesjåfører seg bare i hue.

På den himmelske freds plass møter vi en kineser som forklarer oss at han heter Wawes. Svært få kinesere kan engelsk, og de få som har lært det liker å kaste seg over utlendinger for å få praktisert litt. Wawes er fra Xian, er 21 år og har kommet til Beijing for å studere kunst. Nå vil han på død og liv vise oss utstillingen sin og kalligrafere litt for oss. Wawes er imponert over våre kinakunnskaper og insisterer på å skrive ”Suksess” på kinesisk ved siden av navnet mitt.

Beijing er i det store og hele en ganske heslig by. Heldigvis er bare et fåtall av alle de nye og stygge bygningene deres synlige i den tjukke smoggen. Innimellom finnes det riktignok noen grønne lommer, et tempel her, en forbudt by der og ikke minst det store sommerpalasset utenfor sentrum. Morgan og jeg finner raskt ut at maten er kinas beste attraksjon. Nesten uansett hva vi får servert smaker det bra. Gatematen smaker nesten best. Kineserne har dessverre den uvanen at de spiser alt på kyllingen, derfor er det påkrevd at man presiserer ”no foot and no head” ved bestilling. Peking-and er derimot et must. Feit, sprø og saftig. Et nydelig, men kaloririkt måltid.

Beijing bærer preg av at den har blitt ”gjort klar” for storinnrykk sommeren 2008. Ingen tiggere, det er rent og pent overalt. Klirrende magnetselgere i tusentallet utgjør kanskje det mest irriterende innslaget. Etter et særdeles fruktbart dobesøk ved Den forbudte by går Morgan til innkjøp av seks DVD-plater med kinesisk parademarsj.

Reiserute

Beijing - Xining - Lhasa - Mt. Everest - Khatmandu - New Delhi - Dharamsala - Amritsar - Agra -New Delhi

Kinesisk fast food

Fastfood-sekvens
Uploaded by skolen

Asias største jernbanestasjon

Jernbanen-sekvens
Uploaded by skolen

Beijing West Railway Station er en av Asias største jernbanestasjoner. I 2000 ble kapasiteten utvidet til å kunne behandle 300.000 passasjerer hver dag. På grunn av dårlig ingeniørarbeid regner man med at stasjonen ikke vil leve spesielt lenge. Taket lekker og grunnmuren står på gjørme.

På toget til Xining

Tog jab 1
Uploaded by skolen

25 timer på tog - hardsleeper fra Beijing til Xining

Hardsleeper, eller 2. klasse, er for dyrt for den jevne torgreisende kineser. Den gemene hop er stuet sammen med sine te-termoser og riskokere i seter fremme i toget. Vi reiser sammen med forretningsfolket og businessmennene, en egen kaste her i Kina. De tjener langt mer enn de fleste og kler seg merkelig konformt. De har like dresser og samme type beltespenner. 25 timer er lang tid.



Så ofte vi kan tar vi turen til restaurantvogna, men av en eller annen grunn blir vi kastet ut derfra med jevne mellomrom. Om natten sover vi relativt komfortabelt, her er tre køyer i høyden. Ingen andre lyder enn kinesermannsnorking og endeløs te-slurping.

Jakten på Carl Georg Konow

Grunnen til at vi stopper i Xining er at vi skal finne Carl Georg Konow. Denne mannen forlot Norge for 15 år siden, og har siden viet livet sitt til Tibets vanskeligstilte. Problemet er at han ikke vet at vi kommer. For å gjøre det ekstra vanskelig vet ikke vi nøyaktig hvor han bor eller om vi er velkomne. I løpet av den første dagen i Xining kommer vi i kontakt med et kinesisk turistbyrå. Her treffer vi en svært behjelpelig ung dame som finner Carl Georg for oss etter et par telefoner. Neste dag sitter vi i bilen som vi har leid for dagen, på vei ut til Kinas største saltvannssjø Xinghai Lake. Vi reiser gjennom kalde og golde fjellstrøk, høyden begynner å merkes nå. Å gå ut av bilen for å pisse er en iskald opplevelse, noe Morgan raskt får erfare.

Da vi kommer fram til Konowss skole viser det seg at han ikke er hjemme. Han er i byen en tur for å hente en busslast med nordmenn som har kommet for å besøke ham. Vi er milds sagt svært overrasket. Midt inne i den tibetanske ødemarken møter vi altså flere nordmenn enn på hele vår reise til sammen. Mens vi venter på Konow drar vi en en tur ned til innsjøen for å se oss litt rundt. Denne sjøen nok ganske få nordmenn sett. Ute i vannet ligger det en bygning kineserne har brukt til torpedotesting. Nå er det stort sett fuglekikkerne som har inntatt stedet. Innsjøen er nemlig en av de største rasteplassene for trekkfugl i Asia. Ved bredden møter vi tibetanere som forsøker å tjene penger på de få turistene som måtte rote seg hit. De vil ha oss opp på jak-okser og vil at vi skal fotografere dem for penger Ungen er innpåslitne og river og sliter i oss. Deres fargerike klær tvinger meg til å ta noen bilder av dem.





Denne bygningen tror vi er brukt til torpedotesting i Xinghai Lake:_____________Og dette er vår kinesiske guide:

En kinesisk ørken

Heldigvis tar Carl Georg oss godt imot. Når vi kommer tilbake til skolen venter en hel busslast med nyfrelste ungdommer fra tibetmisjonen oss. De syntes åpenbart at Morgan og jeg var langt mer eksotisk enn noe annet. Når vi ikke så på tok de bilder av oss i smug. Carl Georg serverer mat, trevlet jakkjøtt med noe nudler i. Vi kan ikke klage, han driver skolen sin med små ressurser.

Etter lunsj drar vi på sightseeing til noen nærliggende sanddyner. En liten ørken på vestsiden av sjøen. Morgan og jeg klatrer ivrig i sanddynene. Misjonærene blir igjen i bussen, de syntes kanskje at det er litt skummelt med ørkener. Kanskje har de lest et sted at det går an å rote seg bort der for 40 år av gangen.

Skolen til Carl Georg

Vi blir fort alene på skolen til Carl Georg. Misjonærene haster videre. Vi bruker en hel dag til å filme alle mulige situasjoner på skolen. Selvsagt vekker vi en del nysgjerrighet.












Her er noen bilder fra oppholdet:

Reportasjen om Kalsang Dorji

Reportasje Kalsang Dorji
Uploaded by skolen

Carl Georg Konow er fra Røros. For 15 år siden flyttet han til Tibet for å hjelpe fattige tibetanere. Han fikk et kall sier han, pluss at han ønsket å bli ekte cowboy på den sentralasiatiske prærien. I Tibet heter han Kalsang Dorji. Her underviser han 64 skolebarn i engelsk og gym, på en skole han har bygget med egne hender.

Yndlingsretten til Carl Georg er en tibetansk rett som kalles tsampa.

Tsampa er muggen jak-smør, rørt ut i varm te og tilsatt rugmel. Dette er en rett det tar svært lang tid å venne seg til.

Endelig Lhasa!

Toget har tatt oss gjennom et av de mest ugjestmilde og golde landskapene jeg har sett. Det er ikke så mye imøtekommende ved den tibetanske høysletta, men imponerende er den. Skinnene vi kjører på går over et fjellpass på 5200 meter, noe som gjør dette til verdens høyeste jernbane.

Vi ankommer Lhasa sent på kvelden og tar inn på et enkelt hotell. Billig er det her, spesielt nå som vi kommer utenfor turistsesong. Til sammen betaler vi ca. 60 kroner pr natt, det blir 30 på oss hver. Varmt vann er det også, hvert fall tidvis. Dagen etter besøker vi Barkhor, den eldste tibetanske bydelen i Lhasa. Det er også her de fleste turistene befinner seg. Sentrum for bydelen er det store Jokhang-tempelet. Et av de helligste stedene for en tibetansk buddhist. Hit åler det seg pilegrimer fra hele landet. Og når jeg sier åler mener jeg det bokstavelig, de nærmest aker seg frem på magen. Det er vanlig for buddhistene å gå rundt tempelet, dette er en hellig handling og skal alltid skje med klokka. Samtidig snurrer de ustanselig på sine medbrakte bønnehjul.

Situasjonen i Lhasa

Det pågår en stille folkevandring i Kina. Problemet er at det ikke lenger er lukrativt å være kinesisk bonde. Fattige Han-Kinesere har derfor begynt å flytte på seg, særlig fra Sichuan-provinsen. Svært mange har funnet veien til Tibet. I Lhasa, byen som er tibetanernes kultursentrum og hovedstad, bor det nå 60 prosent kinesere. Situasjonen har vært spent helt siden Kina invaderte landet i 1950.









Politiet er svært tydelig tilstede i Lhasas gater. Alle torg og plasser er overvåket med mikrofoner og kamera. Kineserne frykter uro. Vi vet at det også holdes politiske fanger i mystiske fengsler utenfor Lhasa. Kina er veldig bevisst på Tibet og Lhasa som mål for turister. Derfor ønsker de å "rydde opp" og strømlinjeforme byen så mye som mulig. Vi opplevde ved flere tilfeller at tiggere ble ført bort fra gatene rundt Jokhang-tempelet. Jeg fikk tatt et bilde av en slik arrestasjon, et aldri så lite opptrinn. En fattig tigger blir arrestert utenfor tempelet. Flere mennesker samlet seg rundt for å få med seg det som skjedde. Alle ser alvorlige ut i blikket. Jeg fikk knipset noen bilder uten at politimennene så meg.


Tibetanerne har blitt en minoritet i sin egen by. Innbyggerne sørger over situasjonen og sin egen maktesløshet.

Potala - buddhismens Vatikan

Man kan sitte i timevis og bare stirre på denne mektige bygningen. En koloss, 400 meter lang, 300 meter bred og fantastiske 13 etasjer høyt. Tibetanerne selv mener at Potala ikke ble bygget av mennesker. Et slikt byggverk er det bare guder som kan få til. Historien viser noe annet. Potala hviler på en fjellknaus, Den røde åsen, midt i byen. Allerede på 600-tallet fant driftige tibetanere ut at stedet var ideelt for mektige byggverk, og det ble bygget en borg der. 1000 år senere lå imidlertid borgen i ruiner. Dagens Potala ble bygget av den femte Dalai Lama. Byggverket forteller om en svunnet storhetstid i tibetansk historie. Den fem meter tykke grunnmuren ble fylt med flytende kobber for å kunne motstå jordskjelv. Taket ble forgylt med kobber og gull. Potala sto ferdig i 1693.

En varm dag tar vi mot til oss og begynner klatringen. Potalas mange trapper er en utfordring i nesten 4000 meters høyde. Mens vi tar en pustepause på en benk kommer en munk bort til oss og insisterer på å ta et bilde av oss med sin splitter nye mobiltelefon fra Motorola. Vi smiler tappert. Potala er en labyrint med over 1200 rom og 10 000 altere, men bak fløyelsrep geleides vi trygt rundt. Gyldne buddhastatuer og eldgamle veggmalerier er svakt opplyst av blafrende smørlamper. Dessverre er det ikke lov til å fotografere der inne, men vi drister oss til et lite foto på gudekongens toalett, en sprekk i gulvet og 13 meter fritt fall. Luftig. På palassets topp finner vi lamaens residens. Her bodde den 14. Dalai Lama helt til han flyktet til India i 1959.

Livet i Potala kunne sikkert være ensomt. Den sjette Dalai Lama, også kalt ”Melodiøs Renhet”, etterlot seg dette diktet:

Ensom bor jeg i Potala
og er en Gud på Jorden
Men nede i byen er jeg
Den første blant svirebrødre
i larmende drikkelag

Film fra Potala og Lhasa

Potala-sekvens
Uploaded by skolen

Dessverre fikk vi ikke lov til å filme hvordan Potala så ut inni. Dette betyr selvsagt at dere alle må ta dere en tur selv til Tibet for å finne ut av dette. Flott utsikt var det i hvert fall. Buddhistiske pilgrimer må åle seg hele veien til Lhasa. Vi møtte mange av disse på landeveien rundt Lhasa. De tar tre skritt, så må de legge seg ned igjen.

Mammapappabarn-sangen

Tibetanerne elsker musikk og sang. Heldigvis finner vi tibetansk musikk mye mer rytmisk og sangbar enn den kinesiske høyfrekvente hylinga. Musikken er utpreget etnisk og kan faktisk til tider minne om samisk musikk. På en firetimers biltur fra Qinghai Lake til Xining går en plate med denne låta på repeat. Den fester seg umiddelbart til hodet. Morgan og jeg døper den til mammapappabarn-sangen, da sangen utvilsomt handler om en eller annen form for kommunikasjon mellom et barn og foreldrene. Vi bestemmer oss for at dersom vi hører denne låta spilt i en platebutikk skal vi gå til umiddelbart innkjøp. Noen annen måte å finne igjen sangen på virker umulig, da den er vanskelig å mime.

Vi hører sangen igjen i Lhasa, og Morgan er nå den lykkelige eier av en vaskeekte tibetansk schläger.

På bloggen deler vi den med dere. This is the soundtrack of our trip:

Verdens høyeste innsjø - Nam-Tso

Søndag 8. april bestemmer vi oss for å bli med på en dagstur til verdens høyeste innsjø, Nam-Tso. Med oss i Jeepen har vi selskap av David fra Wales, en middelaldrende kokk med rykninger som bruker halve året på å reise rundt i verden. Første inntrykk gir inntrykk av mannen er noe løsemiddelskadet, men det viser seg etter hvert at han er en gammel junkie. I baksetet sitter også Ben og Melanie. Et ungt par fra Australia. Jo flere passasjerer, desto billigere blir turen. Vi kjører ut av Lhasa klokken 08.00, 3-4 timer senere er vi framme ved verdens høyeste innsjø.

Nam-Tso ligger 4700 meter over havet og tidlig i april er sjøen fremdeles islagt. Sommerstid har innsjøen en dyp turkis farge. Vannet er omkranset av enorme fjell, blant dem flere topper over 7000 meter. Det var gjennom disse fjellene tindebestiger Heinrich Harrer, barfot og sliten, trasket på sin ferd mot Lhasa i 1946. Et imponerende syn bak den islagte innsjøen.

På tur til Base Camp

Kambala pass sekvens
Uploaded by skolen

Vi forlater Lhasa tidlig om morgenen den 10. april. Målet er Mt. Everest Base Camp. Foran oss ligger tre dager på den tibetanske landeveien. Vi er til sammen fire stykker i en Land Cruiser, vi deler den sammen med Ben og Melanie som vi traff på turen til Nam Tso. Det blir billigere slik. Første stopp er vakre Yamdrok Tso. En mangearmet innsjø sør for Lhasa. På veien dit får både jeg og Morgan sitte på en yak. Ingen av oss følte oss spesielt hjemme oppå en slik en. Foruten innsjøen skal vi innom et kloster i Gyantse og overnatte i Shigatze før vi kommer til Mt. Everest. Herfra må Morgan og jeg ta oss på egenhånd til grensa til Nepal. De to fra Australia reiser tilbake til Lhasa.