Tiananmen? Hvor er det?

Aldri har Kina vært bedre forberedt på å ta imot utlendinger. På Den himmelske freds plass har Mao fått selskap av norske flagg. Feil form og feil farge selvsagt, men har man reist rundt halve kloden blir man ikke kravstor. Det viser seg imidlertid raskt at flaggene ikke er til oss, men til statsminister Jens Stoltenberg. Før jeg rekker å ta fram kamera har Jens fått nok av den kinesiske hovedstaden og flaggene forsvinner. Beijing betyr derimot starten på vår reise. Med en åtte timer lang flyreise i kroppen og betydelig jet-lag vakler vi inn på Leo Hostel.

Kineserne er forberedt, men det er derimot ikke sagt at de ikke har forbedringspotensial. Det viser seg raskt at kineserne er ute av stand til å lese kart. Åpne plasser er nemlig ikke en naturlig del av kinesisk byplanlegging, og i Beijing finnes det derfor bare èn. Denne er i tillegg er relativt berømt. På kartet er Den himmelske freds plass ikke til å ta feil av. En enorm firkant midt i byen. Samme hvor mye vi pekte på denne store firkanten klødde kinesiske drosjesjåfører seg bare i hue.

På den himmelske freds plass møter vi en kineser som forklarer oss at han heter Wawes. Svært få kinesere kan engelsk, og de få som har lært det liker å kaste seg over utlendinger for å få praktisert litt. Wawes er fra Xian, er 21 år og har kommet til Beijing for å studere kunst. Nå vil han på død og liv vise oss utstillingen sin og kalligrafere litt for oss. Wawes er imponert over våre kinakunnskaper og insisterer på å skrive ”Suksess” på kinesisk ved siden av navnet mitt.

Beijing er i det store og hele en ganske heslig by. Heldigvis er bare et fåtall av alle de nye og stygge bygningene deres synlige i den tjukke smoggen. Innimellom finnes det riktignok noen grønne lommer, et tempel her, en forbudt by der og ikke minst det store sommerpalasset utenfor sentrum. Morgan og jeg finner raskt ut at maten er kinas beste attraksjon. Nesten uansett hva vi får servert smaker det bra. Gatematen smaker nesten best. Kineserne har dessverre den uvanen at de spiser alt på kyllingen, derfor er det påkrevd at man presiserer ”no foot and no head” ved bestilling. Peking-and er derimot et must. Feit, sprø og saftig. Et nydelig, men kaloririkt måltid.

Beijing bærer preg av at den har blitt ”gjort klar” for storinnrykk sommeren 2008. Ingen tiggere, det er rent og pent overalt. Klirrende magnetselgere i tusentallet utgjør kanskje det mest irriterende innslaget. Etter et særdeles fruktbart dobesøk ved Den forbudte by går Morgan til innkjøp av seks DVD-plater med kinesisk parademarsj.